Reisefeberen har begynt å innta kroppen min,hjernen min har ubevisst begynt å telle ned dagene til min kjære fetter og jeg setter snutene våre mot Alanya! 40 dager igjen! Hvordan skal jeg holde ut? Hvordan skal jeg få tiden til å rase avgårde som en Bugatti Veyron i toppfart? Jeg plager meg selv ved å pumpe ørene mine fulle av tyrkisk og kurdisk musikk,jeg voldtar øynene mine ved å scrolle x-antall internettsider etter bilder av min store kjærlighet; byen Alanya, gebrokkent former leppene mine de få ordene de kan på tyrkisk asik oldum,siki siki,kalbini dinle,merhaba,canim,askim,seni seviyorum?.Aldri før har jeg vært så nærme å tippe over til galskapen før som nå. Om dere vet hvordan det er å elske så kan denne besettelsen ligne. Det er et kontinuerlig hat-elsk forhold,motgangen er verdt det og minnene og gleden varer evig. Derfor gjennomgår man det gang på gang. Men nok melodramatisk skvip for i dag,jeg har eksamen i kroppsøving i morgen,så det kunne jo være en god idè å få seg litt blund på øynene. God natt alle sammen! Iye geceler! :)